Jehan Bseiso
​
​
Etter Aleppo
(Oversatt av Vibeke Harper)
Til de elskende og familiene på bunnen av Middelhavet,
de som flyktet fra krigen i Syria og forsøkte å nå frem til Europa.
​
Jeg lærte tidlig å lese.
Men sannheten er at jeg av og til håpet
at bokstavene skulle forbli uforståelige streker en stund til,
før det ubedte tyranniet av ord, før andres tunger
fant et hjem i min store kjeft.
Jeg mener det ikke bokstavelig.
En dag skal vi dra tilbake til Aleppo,
sa du.
Du mente det ikke bokstavelig.
Habeebi, min kjære, for fire år siden ropte
vi etter forandring, og nå er vi beboere av
grensebyer.
Vi drar fra Tyrkia til Libanon til Egypt,
men vi finner aldri Aleppo.
Vi har matkuponger og kriterier for
å få hjelp og øyeblikk av medfølelse.
Jeg skriver ikke poesi lenger.
Båten synker,
bokstavelig talt,
men jeg har ikke lyst til å forlate dette rommet.
Det lukter av jasmin
og du smaker som frihet.
​
​
Til Gaza, fra Diasporaen
(Oversatt av Vibeke Harper)
Del En
I
Selv fra verdensrommet ser du Gaza
i flammer, ser du barn søke ly
hos UNRWA-skolene (bombet), ser du
hele familier innlagt på sykehus (bombet),
og du sitter helt stille i mørket,
håper at akkurat denne vil bomme
på deg.
II
Fra Amman, fra Beirut, i Chicago.
Vi er online, ja.
Men det er ikke 146 bokstaver, dette.
1000 drepte, 4000 skadde, tusenvis av fordrevne
til ingensteds.
III
Twitter feeds og Facebook timelines og
10 grunner til hvorfor du skal boikotte Israel Now,
og 5 årsaker til at barn dør i Gaza i dag,
eller Hvordan miste 18 familiemedlemmer i løpet av ett minutt.
(@Bibi54 – slutt å påstå at raketter er gjemt i de fordømte sykehusene;
i klasserommene; under senga til fireåringene.)
Kanskje hjelper det at 8 kjendiser uttrykker sitt sinne.
Tweeted og deleted.
(@CNN@Foxnews – Bare omskriving av historien, bare løgner på tv.)
@Jon Stewart: Takk for at du opplyser «den tause majoriteten» med satire.
IV
Dag 17: Hva skjedde? Hva skjer fremdeles?
I Jabaliya omfavner de døde de døende;
Anisa, med ett barn i armene, og ett til i magen (dødt).
På sykehuset skjermes de gravide kvinnene;
de blir samlet i ett eget rom, fordi de er bærere av håpet,
fordi de skal slippe å se
hva som kan skje med barna deres.
Åh. Hvit fosfor (og ubekreftede rapporter
om bruk av illegale Dense Inert Metal Explosives).
V
Jeg kan bekrefte dette:
Internasjonal lov gjelder åpenbart bare for internasjonale.
En sjuåring i Gaza har overlevd tre kriger allerede. Så langt.
Og dere snakker fremdeles om «samtaler»,
og sender John Kerry til Midtøsten, og takker Egypt for å fasilitere
ingenting.
Det renner mere blod enn vann i Gaza i dag.
Del To
I
I dag
i Jabaliya, Khan Younis, i Rafah og Shujaiya,
gravlegger vi fremdeles døde, mens de levende spør
Wayn Nrouh?
(Hvor nå)
Shu Nsawyi?
(Hva nå)
Samidoun. Vi holder ut. Vi blir.
II
Habeebi, kjære, i dag minnet du meg på at vi er under den samme himmelen.
Men det fins ingen steder å flykte til. Bare flyktninger fins.
Hopp over frokosten med militsen i Benghazi,
spis lunsj i Homs, midt i ruinene
Forlat hjemmet ditt i Mosul.
Forlat hjemmet ditt i Mosul.
Forlat hjemmet ditt i Mosul.
Tre ganger på en uke.
Dra med kroppen din til Beirut; hjertet ditt blir igjen, bankende i Aleppo.
Dra med kroppen din til Amman; hjertet ditt blir igjen, bankende i Gaza.
Dra med dødsbåtene fra Egypt og Libya til Italia,
etterlat barna dine på stranden.
III
Værmeldingen for den arabiske vårens avkom er overskyet;
med utsikter til paradigmeskifter utenom sesongen.
Jeg vet ingenting om politikk, men denne type terror smaker Burger King.
Ta tilbake leie-jihadistene dine.
Ta tilbake F16-flyene, dronene, bombene
som svirrer på himmelen
over Iraq, Libya, Yemen.
IV
Kjære Diaspora,
Kanskje har du en god jobb.
Du er fornøyd,
du jobber for Pespsi,
du jobber for Memac og Ogilvy.
Du vet ingenting om at de stenger hovedkontoret til Novarti i Beirut i morgen
fordi enda en bombe eksploderte.
Du tar uansett ikke taxi i Kairo.
Du vil ikke flytte til Dubai, slik alle vil.
V
Kjære Diaspora,
Boikott.
Ikke spons okkupasjonen med
dine jordanske dinarer, dirham, dollar, pund.
VI
Habeebi, kjære, jeg trodde du hadde mistet nummeret mitt.
Det viste seg at det var bena dine du hadde mistet,
på veien til sykehuset fra Khan Younis til Jabaliya til Rafah.
Grensen er stengt,
hjertet mitt spinner.